Barnet ditt vil ikke i barnehagen? Dette har du rett til som forelder

Det finnes en følelse mange foreldre kjenner på,
men sjelden sier høyt.

Den sitter litt i magen når du leverer.
Den dukker opp igjen når du er på jobb.
Den er vanskelig å sette ord på.

Barnet ditt sier kanskje ikke så mye.
Eller sier av og til at det ikke vil i barnehagen.

Og du begynner å lure:
Overtenker jeg?
Er jeg bare sensitiv?
Er dette egentlig normalt?

Her er det viktigste jeg kan si til deg:
Du trenger ikke vite hva som er galt for at
det skal tas på alvor.

Du trenger ikke bevise noe
Mange foreldre tror at de må kunne forklare konkret hva som skjer for at barnehagen skal gjøre noe.

At de må ha hendelser, forklaringer eller bevis.

Det stemmer ikke.

Det holder at du sier én setning:
«Jeg opplever at barnet mitt ikke har det trygt og godt i barnehagen.»

Da skjer noe mange foreldre ikke vet om
I det øyeblikket du sier dette, utløses det som i loven kalles aktivitetsplikt.

Det betyr at barnehagen er forpliktet til å:
– undersøke barnets situasjon
– vurdere tiltak
– følge opp over tid
– dokumentere det som gjøres

Ikke fordi du klager.
Ikke fordi du anklager noen.
Men fordi loven er laget for å beskytte barn.

Dette står i barnehageloven kapittel VIII, §42
om barnehagens plikt tilk å sikre at barnet har et
trygt og godt psykososialt barnehagemiljø.

Dette handler ikke om å være en «vanskelig forelder»

Mange vegrer seg for å si fra fordi de er redde for å:
– overreagere
– skape dårlig stemning
– bli oppfattet som krevende

Aktivitetsplikten finnes fordi barn har rett til å ha det trygt og godt – også når det som er vanskelig ikke er så lett å få øye på.

Derfor er det nok at du sier ifra når noe ikke føles riktig.

Hva du konkret kan si
Du trenger ikke forberede en lang forklaring.

Du kan si helt enkelt:
«Jeg opplever at barnet mitt ikke har det helt trygt og godt for tiden, og jeg ønsker at vi ser nærmere på det.»

Det er setningen som starter prosessen.

Hva barnehagen da må gjøre
Når dette er sagt, kan ikke barnehagen
«se det an» eller vente. 

De må:
1. Ta det på alvor
2. Undersøke barnets situasjon
3. Vurdere tiltak
4. Følge opp systematisk
5. Dokumentere arbeidet

Dette er ikke noe barnehagen velger å gjøre.
Det er noe de er pålagt å gjøre.

Du trenger ikke vite hva som er galt

Det viktigste er dette:
Du trenger ikke kunne peke på problemet.
Du trenger bare å kjenne at noe ikke føles riktig.

Det er nok.

Til slutt
Hvis du noen gang kjenner uroen i levering,
eller tankene som dukker opp på jobb:
Ikke vent til du «vet mer».

Du har allerede nok.

Og barnet ditt har allerede en rettighet
du kanskje ikke visste om.

—————————————————————————

Hvis du vil lese flere tekster om barn, følelser, hverdag og trygghet, finner du dem samlet under Kategorier på bloggen.

—————————————————————————