Det finnes øyeblikk i hverdagen som alle foreldre kjenner igjen.
Du ber om noe helt vanlig.
Ta på sko. Kom til bordet. Rydde noen leker.
Og barnet ditt sier «nei».
Eller stirrer ut i luften som om du ikke finnes.
Eller blir stivt i kroppen, sint, lei seg – eller alt på én gang.
Da er det lett å tenke:
«Nå tester barnet mitt grenser.»
«Nå vil det ikke høre.»
«Hvorfor gjør h*n det så vanskelig?»
Men sannheten er mye mer menneskelig –
og mye mindre dramatisk.
Barn samarbeider ikke fordi vi krever det
De samarbeider når de klarer det.
Og for å klare det trenger de tre ting:
– regulering
– trygghet
– forutsigbarhet
Når ett av disse vakler, kommer motstanden.
Ikke som et valg.
Men som et signal.
Motstand kan bety:
«Dette ble litt mye.»
«Jeg trenger mer støtte.»
«Jeg trenger mer kontroll.»
Det er ikke manipulasjon.
Det er nervesystemet som prøver å holde seg samlet.
Hjernen velger motstand når den blir overveldet
Når barnet ditt føler seg presset, overrasket eller avbrutt av en overgang det ikke var klar for, gjør hjernen noe helt logisk:
Den beskytter seg.
Motstand er ikke et angrep på deg.
Det er et skjold.
Derfor fungerer sjelden:
«Hvis du ikke gjør det nå, så …»
«Nå må du høre etter!»
«Slutt med det der.»
Stemmen vår blir skarpere.
Barnets kropp blir strammere.
Og avstanden vokser.
Det som virker, er noe helt annet
Barnet ditt samarbeider ikke selv om du gjentar beskjeder. Samarbeid skjer når du hjelper hjernen deres å skifte gir.
Det barnet trenger, er regulering – ikke mer styring.
1. Gi barnet et lite forvarsel
Før du ber om noe, si én setning som gir hjernen tid:
«Om litt skal vi gå på badet.»
Barnet ditt samarbeider lettere når det vet hva som kommer.
2. Kom nærmere
Barn samarbeider best når de føler seg trygge, ikke instruert.
Avstand skaper motstand.
Nærhet skaper kontakt.
3. Bruk færre ord
Når barn er presset, klarer de ikke fordøye lange setninger.
Kort og rolig virker bedre enn langt og forklarende.
Små valg gir stor mestring
Barn som kjenner seg overveldet, trenger ikke «lydighetstrening». De trenger kontroll på situasjonen.
Løsningen er enkel: gi dem valg som er ekte, men små:
«Vil du ta på sko eller jakke først?»
«Vil du gå selv, eller holde hånden min?»
«Vil du rydde bilene eller tegne-sakene først?»
Medvirkning gir regulering.
Regulering gir samarbeid.
Det viktigste: “Nei” betyr ikke avstand
Det betyr behov.
Motstand er barnets måte å holde seg selv samlet på.
Samarbeid kommer når tryggheten kommer.
Det handler ikke om perfeksjon.
Det handler om de små øyeblikkene der
du møter barnet ditt roligere, nærmere, tydeligere.
Det er i de øyeblikkene barnet lander.
Med deg.
Akkurat slik det er.
Til slutt
Du trenger ikke være helt rolig.
Du trenger ikke få det til hver gang.
Du trenger ikke være perfekt.
Men når du møter barnets «nei» med litt mer
forståelse, litt mer tid og litt mer trygghet –
bygger du samarbeid som varer.
Og en relasjon som bærer.
Samarbeid handler ikke om vilje.
Det handler om trygghet.
Og trygghet bygges i små øyeblikk – sammen med deg.
——————————————————————————————————
Når samarbeid låser seg, handler det ofte om følelser som blir for store – eller situasjoner som blir for brå. Disse innleggene utdyper det videre:
– Når barnet ditt får store følelser – hvordan du kan hjelpe det tilbake i ro
– Når overganger blir vanskelig for barnet ditt – sånn kan du gjøre dem tryggere
—————————————————————————
Oppdag mer fra @kjetil.karlsen
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
4 kommentarer om “Når barnet ditt ikke vil samarbeide – hva som egentlig skjer og hva som hjelper”